TOTEN FRIKIRKE

FRIMENIGHET PÅ TOTEN

 

Av Reidar Reinsvollsveen, supplert av Ivar Johnsen

 

I 1902 ser den første frimenigheten på Toten dagens lys. Den har de fleste av sine medlemmer bosatt på Østre Toten. Menigheten besto av 22 voksne og 20 barn under 15 år. Disse hadde tidligere tilhørt Hamar og Christiania menigheter.

Men ett ektepar og barna deres, kom fra Larvik Frimenighet. Da det første offisielle tog på Gjøvikbanen dampet inn på Raufoss Jernbanestasjon den 28. november 1902, stod stasjonsmester Ole Christian Sundby på perrongen. I menighetsprotokollen er han og kona, Camilla Mariane, innført 18. desember 1902. Opprinnelig kom de fra Ullensaker og Nes på Romerike. Mange på Raufoss husker nok familien Sundby, både fra stasjonen, og ikke minst som poståpnere i mange år. Det samme gjelder barna: Erling og Alvhilde, som senere ble gift Rygel.

”Men stasjonsmesteren til tross, det var ikke akkurat hurtigtogsfart over frikirkebevegelsen på Raufoss”, skriver Thor Wang i sitt bidrag til Toten Frikirkes 100-årsberetning.

 

FIRE PIONERFAMILIER

I følge Thor Wang var det i særlig grad fire familier som i tida framover kom til å prege frikirkeaktiviteten på Raufoss. Gudbrand Iversen, opprinnelig fra Skjåk, og hans kone, Klara, sluttet seg til Vestoplandmenighet i 1913. Lars Baggerud, med kona Lovise, flyttet fra Nordsinni til Raufoss i 1915, og meldte seg inn i Frikirken. Samme år ble Håkon Svendsen Nyberg med kona Petra, og Gudbrand Wang med kona Camilla, medlemmer. Disse var i særlig grad aktive da den nye Toten menighet ble dannet i 1921. Alle mennene hadde sitt arbeid ved Patronfabrikken.

 

DEN NYE TOTEN MENIGHET

Menigheten av 1902 ble lagt ned 1907, men gjenoppstod i 1921.
Den nye Toten Menighet av Frikirken besto da av 90 medlemmer overført fra Hamar menighet, og av 14 medlemmer overført fra Vestoppland, Bergen, Kristiania og Kragerø menigheter. Dessuten kom noen utmeldte fra Statskirken. Antall barn ved årsskiftet var 47. Menighetens forstander var Gudbrand Hauglid, utlånt fra Hamar Menighet. Første valgte eldste i 1921 var Lars Baggerud fra Raufoss. I 1922 ble Gudbrand Iversen valgt som diakon. Han ble senere eldste i menigheten.

Årsberetningen for 1922 påpeker at: ”Menigheten har intet kirkehus, men blir møtt med stor imøtekommenhet av Indremisjonen, ved at deres hus i Raufoss og Kolbu står åpne for våre oppbyggelser og møter”. Nordåsen Bedehus nevnes også som et hus man fikk anledning til å benytte. Fredrik Sundøy var forstander i begynnelsen av 30-åra. Under hans tid i menigheten var tanken om kirkebygging for alvor kommet på dagsordenen. Det ble innsamlet midler til ikke mindre enn tre kirkebygg, ett for Raufoss, ett for Kolbu og også ett for Skreia! Sundøy tegnet kirkene selv. Byggene ble reist med stor dugnadsinnsats. Raufoss og Kolbu Frikirker stod ferdige i 1934.
003
Raufoss Frikirke ble tatt i bruk 14.06.34 på en samling av frikirkemenigheter i Østlandsområdet. Menighetenes formann Olaf Vatne sto for innvielsen. Kirkehuset kostet med uthus kr 13.600. Kolbu Frikirke ble innviet av, senere forstander i på Toten, Andreas Malmedal, 2. Pinsedag 1935. Imponerende av en liten menighet å ha to kirkehus ferdige på ett år!

 

MARCUS RINGSBY

I 1981, 60 år etter nystarten av Toten Menighet, ble en av dem som var med på kirkebygginga intervjuet i ”Kontakten”, menighetsbladet for menigheten. Det er Gordon Fjeld som intervjuer sin bestefar, Marcus Ringsby: Ringsby forteller :” Jeg er født i Halden for 89 år siden. Der vokste jeg opp, og flyttet så til Oslo i 1918. Her bodde jeg i åtte år. Da jeg giftet meg med Frida, gikk ferden til Raufoss. Jeg kom så tidlig hit at jeg fikk være med å bygge Frikirken her. Den stod ferdig i 1934. På denne tiden besto menigheten av ca 200 sjeler med stort og smått. Noen av dem som var med i byggearbeidet var Bernhard Kvisgaard, byggmester Engen fra Snertingdalen og Osvald Wang. Fredrik Sundby laget tegningene.

 

SØNDAGSSKOLEN

På Raufoss startet søndagskolearbeidet i 1934 den 9. desember i nye Raufoss Frikirke. Her er navnene på de 26 barna som var med fra starten: Nora Iversen, Anny Wang, Aase Furuseth, Borghild Nedrud, Birgit Furuseth, Gerd Nilsen, Alf Kjeldsberg, Alf Jørgensen, Ingolf Nyholt, Thor Nyholt, Rune Berger, Ove Berger, Thor Wang, Bjørn Wang, Sverre Ringsby, Arne Ringsby, Svanhild Aas, Rolf Hansen, Ella Hansen, Alf Skartseterhagen, Ragnar Kjeserud, Wilhelm Paulsen, Margot Johnsen, Knut Hansen og Thorbjøen Furuseth.

 

VALBORG OG ”GUTTANE”

Valborg Kvisgård må også nevnes. En meget original og energisk kvinne, som hadde søndagsskole nærmest som livsstil fra hun var ganske ung. Hun var født Anvik, og kom opprinnelig fra Brunlanes, men flyttet til Oslo og bestyrte søndagsskolen i Østre Frikirke i noen år. I 1941 kom hun til Raufoss, og var da gift ned kjøpmann Bernhard Kvisgaard. Etter at hun sluttet som søndagsskolelærer i kirken, fortsatte hun med butikkdrift og søndagsskole for ”guttane” i butikken hver dag. Hun drev butikkvirksomhet vis a vis dagens Statoil stasjon i Storgata til hun var 92 år! Kundekretsen skrumpet inn til å bli en trofast gjeng av etter hvert ”voksne gutter” mange av dem arbeidsledige. Men de elsket Valborg og” butikken” hennes. Hun døde i 1996.

 

THOR WANG FORTELLER

Thor Wang skriver om sin oppvekst i hundreårsberetningen 2002:
”Jeg begynte i Frikirkens søndagsskole i 1934 med Marcus Ringsby som en vennlig og god søndagsskolelærer.

Det er i dag mange som takker Herren for hva Frikirken har betydd for deres liv.Det er ikke få som fikk oppleve menighetens omsorg i barndom og ungdom.

Thor Wang stiller spørsmålet: ”Var det vanskelig å vokse opp som ungdom i frikirkemiljøet” og svarer både ja og nei. Videre ”De fleste følte nok at oppdragelsen i et frikirkehjem var vel streng, spesielt hvis en sammenlignet hvordan jevnaldrende gutter og jenter hadde det. Utover søndagskole var det ikke særlig syn for noe eget ungdomsarbeide. De unge skulle innpasses det normale menighetsliv.

Å stå til kunnskapsprøve (konfirmasjon) i min barndoms frikirke var en stor påkjenning. Konfirmantkullene varierte den gang fra en til fire i menigheten. Kunnskapsprøven var et utvidet formiddagsmøte (gudstjeneste) hvor de unge ble eksaminert i Pontoppidans forklaring ca. en time. Mange fikk en innebygd motstand mot kirke og kristendom på grunn av strenge oppvekstvilkår, og ble stående som katekumener (passive medlemmer.

På Raufoss ble det i 1941 startet en juniorforening for aldersgruppen over 12 år. Grunnstammen i foreningen var barn av frikikeforeldre. På dette tidspunkt representert disse en forholdsvis stor gruppe. Det var noen i menigheten som fikk syn og kall for denne nyskapende oppgaven. Harald Kjeserud, Dagny Wang og Laura Baggerud gikk inn som ledere med stort engasjement og kjærlighet. Laura tok seg spesielt av juniorkoret.

Juniorforeningen på Raufoss fikk også betydning for andre steder i Toten menighet, og vi ble som unge kristne omsluttet av bønn og omsorg fra en samlet menighet. Etter hvert som årene gikk, ble det naturlig å organisere virksomheten i en ungdomsforening, dit stadig nye unge kom til. De fleste ble opptatt som medlemmer i menigheten, og har senere viet sitt liv i en aktiv virksomhet også utenfor Toten Menighets grenser. Betydningen av et godt barne- og ungdomsarbeid ble en nyttig lærdom, som menigheten seinere har utviklet og lagt vekt på”

 

SANG OG MUSIKK

 

Kraftfull evangelisk sang i enkle musikalske former har vært et varemerke for Toten Frikike fra tidligere tider. På dette feltet har Frikirken tradisjonelt hentet sine viktigste impulser fra bedehuskulturen. Juniorkor tidlig på 1940-tallet. På slutten av 50-tallet ble den første ungdomsmusikken etablert, og fungerte med stor aktivitet til 1969. Dette året så menighetskoret dagens lys. De første 5 årene var Erling Sundby, sønn av pioneren, stasjonsmesteren, dirigent for dette koret. Etter hvert tok Bjørn Asak over som dirigent. Det er ikke å overdrive at han har vært en stor nestor og pådriver for musikalsk utvikling i menigheten. Menighetskoret var virksomme til 1988. Etter et kort opphold så ”Mænsing” dagens lys i 1989-en slags krysning av mannskor og musikklag er dette blitt. Koret må sies å ha vært et ”flaggskip” for menigheten fram til i dag. Nevnes må også ungdomskorene ”Budstikka” og ”Vita Nova”. Dyktige lovsangsgrupper deltar ved gudstjenestene.

 

FRA KRIGENS ÅR

Søndag den 19. mai 1940 ble det første møtet i Frikirken på Raufoss etter krigens utbrudd avholdt. ”Det kjentes godt å samles igjen med nådesøsknene”, skriver forstander Einar Aandal i rådsprotokollen. Stort sett hadde menighetene på Toten full anledning til å benytte sine kirkehus, og til å samles til møter under krigen. Noen problemer var det jo. Det ble blant annet vanskelig å reise både med private så vel som offentlige befordringsmidler. Man måtte på forhånd ha myndighetenes tillatelse til den minste ting. Men krigen førte også til en spesiell grotid i menighetslivet. Mange følte behov for et lyst og varmt fellesskap i en mørk tid.

Aandal var forstander ved krigsutbruddet. Einar Smedsrud virket som evangelist i Toten Menighet fra 1941-43. Andreas Malmedal var forstander her fra 1944 og ut krigen.
I årsmeldingen for 1945 skriver Malmedal: ”Også menigheten må stemme i med hele det norske folk over den utfrielse som ble oss til del ved krigens slutt 8. mai. For oss er det klart at det var Herrens nåde mot vårt folk, at vi slapp fra det uten verre ødeleggelser. Det er Herrens veldige verk, og sikkert et svar på hans barns bønner på nødens dag. Det vil vi ikke glemme. Befrielsens dag opprant, og med den så mange store dager for folk og land”. Rent medlemsmessig har tallet aldri vært større enn ved frigjøringen. Det er et nytt vitnesbyrd om at det er i nødstider folk søker sin Gud. I fullt medlemskap var det 148 medlemmer. Andre medlemmer var 90, og av barn var det 63.

 

KIRKEN UTVIDES

Frikirken Raufoss fikk etter hvert behov for utvidelse. Den store aktiviteten ikke minst i barne- og ungdomsarbeidet krevet større plass og egnede aktivitetsrom. Under Magnor Sandværs forstandertid, 1968-71, ble det gravd ut kjeller under kirkesalen, og denne ble innredet som kjellerstue og aktivitetsrom. Dette ble gjort under stor dugnadsinnsats fra menighetens folk. Vi reiste til Hermannsstølen etterpå for å ”hvile ut”.

Under Sigmund Sandåkers tid i menigheten, 1984-1993, ble det på nytt stort behov for kirkerestaurering og utbygging. Sandåker var svært godt likt i menigheten, og de la for dag stor arbeidsinnsats.

Kirkeutvidelsen og modernisering av det gamle bygget var et av de største løft menigheten har tatt. Også nå ble det meste gjort ved dugnadsinnsats. Kirkebygget sto ferdig utvidet og restaurert i 1988. Den innsats og de midler som ble lagt i dette har hatt uvurderlig betydning for de senere års arbeid og virksomhet. Det var et økonomisk løft, men ikke mindre et ”trosløft” i menigheten.

 

MISJONEN

Når en går gjennom menighetens protokoller, er det tydelig at arbeidet for misjonens sak har vært høyt prioritert helt fra begynnelsen. Allerede på det første årsmøtet i 1922, vitner årsberetningen om kjærlighet og stort offersinn for Finnmarksmisjonen og Kinamisjonen. Dessuten gis det gaver til å lønne evangelister. Disse evangelistene reiste rundt i landet og bidro til den store møtevirksomhet i Frikirkens menigheter. Selv om kvinnene har vært i bakgrunnen når det gjelder medbestemmelse i samfunnet og menighetene, har de i rikt monn tatt sitt igjen når det gjelder arbeid og oppofrelse for misjonen. På Raufoss har Frikirkens Kvinneforening og misjonsforeningen Sneklokken på Gjøvik, stått for en vesentlig del av Toten Frikirkes misjonsinnsats.

I 2004 ble det inngått en vennskapsavtale med Karssa menighet i den lutherske Mekane Yesus-kirken i Etiopia. Denne kontakten har vært av uvurderlig betydning for Toten Frikirke. Det har vært flere besøk begge veier, og mye friske impulser har tilflytt oss fra våre afrikanske venner.Den gjensidige omsorgen for hverandre i bønn og omtanke har gjort noe med oss, og givergleden til misjonsformål har økt formidabelt!

 

MENIGHETENS FORSTANDERE.

Vi må ikke glemme dem som har vært menighetens ”hyrder” og forstandere i de mer enn 100 år som er gått siden den første start i 1902.

Gudbrand Hauglid, Fredrik Sundøy, Einar Aandal, Jacob Nordhelle, Magnor Sandvær, Helge Gustavsen, Nils Torbjørn Myhren, Sigmund Sandåker, Ivar Johansen (annenpastor Nils Inge Tørresen.

”LA FOLK KOMME HJEM!”
Menigheten har gjennom noen år jobbet aktivt med å forme sin visjon. Denne setningen danner retning for mye av måten vijobber på. Vi ønsker å la folk komme hjem på flere måter. Vi ønsker å være et fellesskap med varme og romslighet der folk kan kjenne at de får en dypere tilhørighet i en rotløs tid.Blant annet legger vi stor vekt på smågrupper som samles enten i hjemmene eller i kirken. Her skal en få være hele mennesker, og snakke sammen om livet slik det er, samtidig som en får motta veiledning og inspirasjon til en levende kristen tro. Ikke så få har opplevd en dobbel ”hjemkomst” de seinere årene. Både til en tilhørighet til et fellesskap, og til en kjærlig, sterk og nærværende Far.

De siste årene har det vært en særlig vekst i arbeidet blant barn og unge. Siste to år har jevnlig mellom 100-150 barn og tenaringer deltatt i våre grupper og aktiviteter. Igjen har Frikirken på Raufoss blitt et sted der barn og unge samles. Arbeidet drives i stor grad av frivillige, men menigheten har også ansatt ungdomsarbeider og barnearbeider i tillegg til to pastorer, alle i delstillinger.